Månedlige arkiv: oktober 2010

Bygge lap steel-gitar?

DIY Lap steel

I fjor fikk jeg lyst på et nytt prosjekt. Nemlig å bygge et instrument fra scratch. Resultatet ble en lap steel-gitar, som faktisk ble overraskende god!

I woke up this morning…

Lap steel er et fiffig lite instrument. Det kan krydre opptak på en veldig fin og/eller tøff måte, og kan brukes til mange forskjellige stilarter. Når jeg setter meg ned med en lapsteel og lukker øynene, så ser jeg plutselig for meg at jeg sitter på en veranda i sørstatene under en varm, fuktig sommerkveld, mens jeg spiller en låt som f.eks handler om at jeg våkna her i morges, med alle problemer og komplikasjoner en oppvåkning på morgenkvisten kan medføre. Om det er noe vi kan lære av blues, så er det at kvinnfolk har en lei tendens til å våkne tidligere enn mannfolk, for deretter å dra sin kos. Jeg er i allefall ingen morgenfugl.

Byggefase  – commence!

Om du er i samme situasjon som meg da jeg begynte med dette prosjektet, at du aldri har bygget gitar før – så er en lap steel-gitar midt i blinken som første prosjekt. Dette er fordi du slipper å tenke på én ting, nemlig halsen, med medfølgende justering etc. En lap steel har ikke hals. Eller, man kan kanskje si at en lap steel har ikke kropp, den er bare en hals…? Uansett – Den er stort sett en planke med strenger på. En annen, veldig forenklende ting, er at man bruker ikke båndene på en lap steel. Strengene ligger høyt over, og skal ikke presses ned på båndene. Båndene er egentlig bare merket opp som refereansepunkt, så du vet hvor du befinner deg tonemessig. Som du sikkert vet, bruker man et stål/bottleneck istedet for fingrene på venstre hånd, som sklir over strengene og skaper den karakteristiske steel-gitar-lyden.

Jeg hadde sånn ca ingen erfaring med gitarbygging fra før, da jeg satte i gang med prosjektet. Men internett har allverdens erfaring. Så etter litt googling, fant jeg en veldig informativ side om akkurat det å bygge lap steel. På http://buildyourguitar.com/resources/lapsteel/index.htm fant jeg alt jeg trengte av informasjon, tegninger og bilder for å være rustet til å bygge mitt aller første instrument. Om du har lyst å bygge en lap steel, ta en titt der. Den siden inneholder hele oppskriften til gitaren min, pluss andre oppskrifter også.

Da jeg har smått med båndsager, dimensjonshøvler og annet tungt og dyrt snekkerverksted-utstyr, tok jeg kontakt med et lokalt møbelsnekkeri hvor jeg har vært ansatt en gang i tiden. Jeg spurte om de kunne være så vennlige med å hjelpe meg med å skjære ut selve kroppen til lap steel-gitaren. Dette var null problem, og det tok ikke mer enn en dag eller to fra jeg hadde levert tegning og vage instrukser, til jeg kunne hente en ferdig utskjært, skuddsikker eikekropp, med ferdigborede hull til stemmeskruer, bru og pickup.

Da jeg på dette stadiet trodde at en stratocaster-pickup kunne fungere, fikk kroppen freset ut hull i denne dimensjonen. Litt senere etter å ha testet en strat-pickup på lap steel-gitaren, fant jeg ut at denne var for pinglete. Signalet ble for svakt, og støyen for høy. Så jeg knuste sparegrisen, og gikk til innkjøp av en Gibson P-90-pickup med «Dog Ear»-deksel. Da P90 er bredere enn en Strat-pickup, måtte jeg meisle ut et større hull i kroppen, noe som var litt tungvint på eik. Dog Ear-dekselet droppet jeg da det ble for bredt for selve kroppen, istedet skjærte jeg ut en liten bit i noe jeg tror er rosentre (med en tynn løvsag), og brukte denne som deksel istedet. Orkdal Custom Shop! 🙂

Gripebrettet er kanskje det jeg er mest fornøyd med, og den merkeligste løsningen, siden det ble utpønsket på egen hånd. Etter å ha brukt en «fret calculator», som beregner avstanden mellom hvert bånd basert på den totale «aksjons-lengden», merket jeg disse opp på et stykke rosentre som skulle bli gripebrettet. Først tenkte jeg at jeg kunne svimerke båndene med en svipenn, men etter jeg var ferdig med det kom jeg frem til at det var alt annet enn fint. Så da måtte det pønskes ut noe nytt. Det jeg kom frem til, var å skjære ut et spor på hvert oppmerket bånd med en tynn sag, og fylle disse sporene med trefliser i lysere farge enn rosentreet. Det var da Nitedal Fyrstikkfabrikk gjorde sitt inntog i gitarbyggebransjen. Jeg kjøpte en eske ekstra lange fyrstikker, og begynte en jobb jeg aldri skal gjøre igjen; Å spikke fyrstikker med en hobbykniv, slik at de ble tynne nok til å presses ned i sporene, med en dæsj superlim på. DET tok TID. Da jeg hadde fått limt på plass alle fyrstikk-flisene, pusset jeg ned hele gripebrettet, slik at det ble helt plant. Resultatet ble kjempeflott syns nå jeg.

Før jeg monterte bro, stemmeskruer og pickup, pusset jeg hele gitaren, og oljet med treolje, som jeg fikk kjøpt på Jysk til en hundrelapp. Merk at du bør fjerne alt av filler som har blitt brukt til å olje med, fordi de kan utgjøre en brannfare. Disse kan reagere med luft, og ta fyr. Det er ingen ubetinget fordel. Mic-systemet og lodding av dette var det min gode venn Mads som gjorde. Han har blitt litt av en ekspert på dette området, han har faktisk lært seg å lage effektpedaler helt fra bunnen av (som inkluderer å lage kretskort og sånt snacks)!

Broa og stemmeskruene ble forresten kjøpt på http://www.gitarist.no – en liten gullgruve for oss som vil bygge eller modifisere gitarer. En annen hyggelig ting var at jeg fikk god service der.

Beeow beeow

Dette var stort sett fremgangsmåten for å bygge min egen lap steel-gitar. Og resultatet ble et fullt funksjonabelt, knakende flott instrument med gromlyd! Det er en skikkelig god følelse å spille på noe en har laget selv. Og som en ekstra bonus, så er jeg ikke lengre redd for å modifisere instrument. Før var jeg livredd for å gjøre noe som helst på gitarene mine. Nå vet jeg at om man tar seg god tid, samler litt informasjon på f.eks nettet, og planlegger i forveien – så er ingenting umulig.

På dette lydklippet (en låt under arbeid) kan du høre min selvbyggede lap steel-gitar, døpt Trønder Bartocaster:

Pest og Coodera


Bilder!


Simon & Patrick akustiske gitarer

S&P Topp

I og med at jeg presenterte Tokaien min i forrige innlegg, så tenkte jeg det er både synd og skam om jeg ikke presenterer en annen gitar jeg har blitt alvorlig glad i. Nemlig Simon & Patrick Showcase Folk.

Simon & Patrick Showcase Folk Rosewood

Mitt kanadiske adoptivbarn.

Blame Canada

Simon & Patrick er vel et relativt ukjent merke her til lands, men som med Tokai, så fortjener merket etter min mening mer oppmerksomhet. S&P er et kanadisk merke, som kommer fra en liten plass utenfor Montreal, LaPatrie Quebec. Såvidt jeg har forstått er S&P en del av gitarfabrikant-giganten Godin, et merke som sikkert en del her på berget har hørt om. S&P tilbyr mange forskjellige gitarer i ulike prisklasser, alt fra «min første gitar-land», til øverste hylle med fullblods kassegitar med et veldig bra mic-system. På denne hylla, som er Showcase-serien, fant jeg gitaren min – «Folk Rosewood».

Led oss ikke inn i fristelse

En vakker dag fikk jeg prøve den nye kassegitaren til Einar. Jeg hadde aldri hørt om S&P før, og var naturlig nok nysgjerrig på hvordan denne trekassen var. Dom? Det var uten tvil den beste kassegitaren jeg hadde spilt på/hørt. Gitaren virket å være helt perfekt satt opp for min smak, og lyden var helt avsindig klar, men samtidig fyldig, varm og gulle god. På skrivende tidspunkt er jeg noe usikker på om gitaren til Einar er en Showcase Rosewood eller en Showcase Mahogany. Jeg _tror_ det er en Rosewood.

Så et behov var dermed skapt, og det tok ikke veldig lang tid før jeg gikk til bestilling av en Simon & Patrick showcase. Jeg gikk for modellen Folk Rosewood, en gitar med litt mindre kropp uten cutaway, noe jeg har hatt lyst på lenge. Jeg har i det heletatt hatt lyst på en skikkelig Rolls Royce-kassegitar i mange år.

Gitargleden

Måten Einar hadde fått tak i sin S&P på, var gjennom en liten gitarbutikk i Trondheim, kalt Gitargleden. Ved roret på Gitargleden står Ivar, en meget hyggelig kar med en lidenskap for gode akustiske gitarer. Butikker som viser såpass stor omsorg og interesse  for produktene sine, og som i tillegg har kjempegod service, fortjener å bli nevnt. Derfor gjør jeg det her. Så jeg benyttet meg også av Gitargleden for å skaffe gitaren min – såvidt meg bekjent er dette den eneste forhandleren i Norge for S&P (correct me if I’m wrong!), i tillegg til å forhandle andre merker som Seagull og Art & Luthrie. Sistnevnte har jeg prøvespilt forresten – kjempegode gitarer det også, til en veldig hyggelig penge.

Den som venter på noe flott

Etter noen uker med vond, vond venting (som det som oftest er når man venter på en gitar), kom storken med mitt nye adoptivbarn fra Kanada. Storken var i dette tilfellet en blidspent, skjeggete råbygding, men man tar jo det man får. Og om jeg var fornøyd? Ja… hva kan man si. Denne gitaren sparker rauv.

S&P hode

Detaljer detaljer...

Som navnet tilsier, så består det meste av gitaren av Rosentre, med kanadisk gran som lokk, noe jeg syns ser nydelig ut. Det er tydelig at folkene på S&P tar seg god tid med å fabrikere gitarene sine. Ikke noe  hastverksarbeid her i gata – det legger man merke til når man studerer detaljene på gitaren.

Selv om Folk er en forholdsvis liten gitar, er det forbausende hvor fyldig lyd det er i den. Jeg leste et sted at den skal være bedre skikket til fingerspill enn «flatt jern», men jeg kan ikke si at jeg har oppdaget noen svakheter/begrensninger i bruksområde i det heletatt. Svakheter og begrensninger i bruksområde tar gitaristen seg fint av på egen hånd…kremt. Det er verdt å nevne at mic-systemet er bra – Einar fikk tilbakemelding av en meget dreven lydmann etter en live-opptreden med sin egen S&P, om at det der var den fineste kassegitarlyden lydmannen hadde styrt lyd for. Sånt er artig å høre.

Kort sagt er dette en fantastisk gitar, og jeg kommer sannsynligvis til å mangle begge bein før jeg vurderer å selge den. Og om du skulle være interessert i å sjekke ut dette merket, anbefaler jeg på det sterkeste at du tar kontakt med Ivar på http://www.mamut.net/gitargleden/ – God jakt 🙂

Simon & Patricks hjemmeside finner du på http://www.simonandpatrick.com

Her er et par videoklipp:

Hans, i andre delfinale i X-factor

Undertegnede spiller The Wrestler

Tokai – på bakerste benk i klasserommet

Tokai LS160s

Om du er gitarist, så har jeg et spørsmål til deg. Har du hørt om Tokai? Det virker som om mange her til lands har til gode å oppdage dette merket. I denne artikkelen skal jeg prøve å presentere Tokai, etter fattig evne – fordi jeg mener at dette gitarmerket fortjener mye mer oppmerksomhet enn det det har fått til nå.

Tokai virker å være fyren som sitter på bakerste benk i klasserommet, av flere årsaker. En av dem er kanskje at han ikke er den som er ivrigst på å rekke opp hånda og showe off for læreren og resten av klassen. Den andre grunnen er at Tokai er en aldri så liten rabagast, som mer enn gjerne lobber viskelær i bakhodet på flinkisene lengre fremme.

Du skjønner, utpå 70-tallet en gang startet Tokai å lage kopier av kjente gitarmerker som Gibson og Fender. Ryktet til disse megastore fabrikantene begynte på den tiden å bli noe frynsete, fordi byggekvaliteten på instrumentene hadde begynt å dale en god del. Så da kom Tokai på banen, og ved blant annet samarbeid med kjente artister som Joe Walsh (Eagles), og Billy Gibbons (ZZ Top), så studerte Tokai gitarene til disse store merkene til minste detalj, og begynte å lage veldig, veldig bra kopier. Så bra kopier at gutta i USA begynte å bli hissige, da de så at Tokai begynte å ta store markedsandeler med kopiene sine. Jeg er vel ikke akkurat objektiv, så jeg nøyer meg med å si at det finnes folk som mener at modellene fra denne tidsepoken er bortimot bedre enn originalene. En artig liten tidbit; På album-coveret til Texas Flood med Stevie Ray Vaughan, står sjefen sjøl faktisk med en Tokai Strat-kopi, men logoen er visket ut.

I starten var Tokai sylfrekke, og brukte til og med samme logoer som originalene (Les Paul Reborn var en av modellene f.eks). Etter diverse søksmål modererte Tokai seg litt, og har i løpet av årene i allefall endret modellnavnene. Min Les Paul Goldtop-kopi heter «Love Rock Model»… jeg elsker Japan. «We love western rockand-arorr guitar a hundalad pelsent! Hai!» Favoritten min må kanskje være Rickenbacker-kopien, som har fått navnet «Rockinbetter».

Gjennom årene har jeg eid et utall forskjellige gitarer, inkludert både Gibson og Epiphone Les Paul. Og en vakker dag begynte lysten på en Les Paul igjen å melde seg. Jeg hadde vanvittig lyst på en Goldtop med P90 soapbar-mikrofoner. Men da jeg sjekket markedet for Gibson goldtops, så fant jeg fort ut at det var bare å glemme med mitt budsjett. Jeg husker ikke helt hvordan, men jeg snublet i allefall over Tokai. Jeg hadde hørt navnet før, men visste ikke mye om det. Etter litt undersøking, ble jeg etterhvert overbevist om at dette var verdt å prøve. Da jeg lette etter en leverandør, fant jeg kun butikker i utlandet som kunne tilby denne modellen, så jeg kjøpte den fra en engelsk nettbutikk som heter Richtone music. Modellen er en LS 160s, som er temmelig «high end»  til Tokai å være, og kostet mellom 12 og 13 000 kroner. Om jeg skulle gått for en Gibson, så ville prisen uten tvil blitt over 20 000.

Kort oppsummert så har jeg aldri sett meg tilbake etter jeg kjøpte denne gitaren. Det er en sånn gitar som du kjenner fra første stund er et solid instrument, ikke bare «enda en trebit med strenger». Byggekvaliteten er gjennomført, en får inntrykk av at folka på Tokai-fabrikken virkelig bryr seg om instrumentene de lager. Jeg vil vel anta at japaneres arbeidsetikk og yrkesstolthet ikke akkurat er dårligere enn den hos konkurrentene i Usa.

Det som gjør at for få er kjent med Tokai her til lands, skyldes nok sikkert at det har vært vanskelig å finne en norsk leverandør. Grunnen til det kan jeg vel bare spekulere i. Kanskje har Gibson, Fender og andre mer kjente fabrikanter et såpass sterkt fotfeste at de klarer å holde Tokai ute. Kanskje er det fordi Tokai visstnok er notorisk upålitelige når det gjelder leveringsdato til leverandør. Kundebehandleren hos Richtone Music i England sa at de hadde 3 modeller inne  av gitaren som jeg hadde lyst på, og det kunne gjerne ta et halvt år før en ny modell kom tøffende fra Japan.

Nå er det heldigvis lys i tunnelen – Rebel Import like utenfor Trondheim har begynt å ta inn Tokai. Jeg har prøvd flere av de selv, f.eks en grisetøff sunburst Thunderbird-kopi til under femtusenlappen, og en sort SG med tre humbuckere til rundtomkring samme prisen. De har også Fender-kopier der, f.eks en eggeskall-hvit stratocaster i samme prisklasse. Det er gørrbillig, for kvaliteten er virkelig, virkelig bra. Jeg kan rett og slett ikke se noen ulemper med å kjøpe seg en Tokai. Etter min mening får du mye mer for pengene enn om du for eksempel gikk for en Epiphone, Squier eller lignende.

I filmen American History X, skriver lillebroren i huset; «Derek says it’s always good to end a paper with a quote.» Det tror jeg at jeg også skal gjøre. I et Australsk gitarblad, ender artikkelforfatteren opp med denne konklusjonen etter å ha testet en Tokai Love Rock: «…the Tokai Love Rock well and truly rocks out big time. This is the closest that a guitar manufacturer ever has come to the real deal. Just ask Gibson’s legal team.»

Tips! Her kan du finne ut mer om Tokai:

http://www.tokai-guitars.co.uk/

http://www.tokairegistry.com/tokai-info/tokai-reviews.html

Nytt opptaksrom

I de siste ukene har det vært seriøs byggesjau i hjemmestudioet. Da det er temmelig langt unna optimalt å ta opp lyd i et rom der det står en pc og et ekstremt storkjeftet kjøleskap, ble det nødvendig å finne et eget rom for opptak. Undertegnede fant ut at den lille boden, hvor det meste av rot har befunnet seg frem til nå, var skikket for oppgaven. Så nå har rot-boden min blitt omgjort til opptaksrom. Etter å ha korrespondert med en hyggelig kar som er utdannet i akustikk, ble byggefasen satt igang. Jeg fikk tak i materialer for å behandle rommet akustisk, laget en bassfelle, og begynte å sette sammen det hele – og voila! Radioglyserin har nå et opptaksrom av høyt kaliber 🙂

For de spesielt interesserte kan jeg liste opp hva som ble laget:

  • Bassfelle – snekret sammen en ramme i 120x60cm, og fylte denne med vanlig 50mm glava innerst (mot veggen), Glava akuduk jupiter i midten (120x60x2,5cm), og en perforert gipsplate ytterst. Perforert gipsplate kan man kjøpe ferdig…perforert, men jeg brukte vanlig gipsplate og boret forferdelig mange hull i den. Ikke verdens artigste jobb. Dekket fronten med en lite vindresistent duk med gild blomsterdekor…
  • Vegger og tak ble dekket av Glava akuduk jupiter. Dette er en mineralullplate med glassfiberduk på. Ifølge eksperten jeg hadde kontakt med, er dette en kjempebra løsning for absorbsjon av de høye og midtre frekvensene, til en billig penge.  12 plater i 120x60x2,5cm dimensjon kostet i underkant av 800 kroner på XL Bygg i Trondheim. Disse måtte bestilles fra Glava i Askim – så om du er på jakt etter dette, må du nok regne med at du må bestille også. Jeg fant ingen byggvarebutikker i Trondheim som hadde dette på lager.
  • Fikk tak i 4 stk 50x50x5cm akustikkplater i pyramide-form, samt 4 hjørnebiter for bassabsorbsjon, av merke Sinn7. De var temmelig billige, og Sinn7 oppgir null tekniske data, så jeg tviler på at det er «top of the line» vi snakker her. Men greit å ha for å dekke små flater i rommet.

Alt i alt, ble det et knakende bra rom å ta opp ting som vokal og gitar i.